[Vers 1]
Vi kom langs veiene før kart fikk navn.
Med historier brent i hender og savn.
Barna våre lærte å tie og gå,
For blikkene sa: Dere hører ikke til her nå.
De tok språket, tok navnet, tok vår sang.
sa vi var feil, Sa vi var en skam,
I et system av lover uten hjerte,
Som gjorde liv til arv av smerte.
[Pre-chorus]
De pekte og lo, kalte oss alt annet enn folk,
Men blodet vårt banker, og det gjør det fortsatt sterkt.
[Refreng]
Vi er ikke en ting.
Ikke shitt, ikke skam.
Ikke noe du kan kaste.
Eller tie i hjel med et navn.
Vi er mennesker, med liv og med sår.
Med drømmer som nekter å dø i deres gård.
Vi står her ennå,
Gjennom alt vi har sett.
Vi er tater,
– reisende,
Og vi fortjener å bli sett.
[Vers 2]
Barnevernet kom med tomme blikk.
Tok barn fra fang, kalte det plikt.
Mødre skrek i stille rom,
Fedre knuste, men sto som de kom.
Vi ble lært å skamme oss selv.
For hvem vi var, for vårt eget hjem.
Men minnene lever i hver gitar,
I hvert bål, i hvert spor vi bar.
[Pre-chorus]
De ville bryte oss ned, gjøre oss små.
Men stemmen vår lærte å rope: Se oss nå.
[Refreng]
Vi er ikke en ting.
Ikke løgn, ikke pest.
Ikke noe du kan bruke,
Som mål for din test.
Vi er mennesker, av kjøtt og av blod.
Med kjærlighet større enn deres hat noen gang stod.
Vi står her ennå,
Med ryggen rett,
Vi er tater,
reisende
Og vi fortjener å bli sett.
[Bro]
Dette er for barna som lærte å gjemme.
For navnene som aldri fikk stemme.
For de som falt før unnskyldning kom,
For arrene som aldri forsvant.
Hør oss nå – vi eier vår vei.
Historien er vår, den tilhører ikke deg.
[Refreng]
Vi er ikke en ting.
Ikke spøk, ikke feil.
Ikke noe du kan mobbe.
Og kalle det stil,
Vi er mennesker, vi var det da.
Og ingen lover kan ta det fra oss i dag.
Vi står her ennå,
Gjennom skam og svik.
Vi er tater,
reisende,
Og vi gir oss ikke.
[Outro]
Så si navnet vårt
Uten frykt, uten hat.
Vi var her før stillheten,
Og vi blir her etterpå.