[Vers 1]
Jeg vet ikke hvor jeg egentlig hører hjemme.
Jeg skifter maske etter hvem som er i rommet.
Jeg kan være høylytt og levende,
Og så endrer stemningen seg,
Og noe i meg lukker døra og blir stille.
De minste tingene gjør vondt,
Men stormene som burde ødelagt meg, gjør det aldri,
Og jeg forstår ikke hvorfor.
[Pre-Refrenget]
Jeg er aldri den som blir valgt først,
Men jeg er heller ikke glemt.
Jeg sitter i det kalde mellomrommet,
Halvt-synlig, halvt-glemt.
[Refrenget]
Noen dager er hjertet mitt for åpent,
Alt kommer inn.
For skarpt, for nært.
Andre dager er det ingenting,
Bare en bryter som er slått av,
Stillhet der følelsene skulle vært.
Jeg er myk og sta,
Tilstede og usynlig,
Og jeg prøver å forstå,
Hvordan alt dette kan leve i én kropp,
Uten å rive meg i stykker.
[Vers 2]
Jeg er jenta som vil bli forstått,
Men som gjemmer seg så fort noen ser litt for nøye.
Jeg får blåmerker av småting,
Men jeg står gjennom alt som egentlig burde knekt meg.
Det gir ingen mening, ikke engang for meg.
Denne blandingen av skjørhet og styrke,
Denne stille flammen inni meg.
[Pre-Refrenget]
Aldri førstevalget,
Aldri det siste,
Bare hengende i mellom,
Ikke nok, men ikke borte.
[Refrenget]
Noen dager er hjertet mitt for åpent,
Alt kommer inn.
For skarpt, for nært.
Andre dager er det ingenting,
Bare en bryter som er slått av,
Et rom der lyset er kuttet.
Jeg er myk og sta,
Tilstede og usynlig.
Og jeg prøver å forstå,
Hvordan alt dette kan leve i én kropp,
Uten å rive meg i stykker.
[Bro]
Kanskje jeg ikke er ment å passe inn noe sted?
Kanskje dette kaoset er formen min?
Kanskje tilhørighet aldri var målet?
Kanskje det er overlevelse som er poenget!
[Siste Refrenget]
Noen dager renner jeg over,
Noen dager blir jeg nummen.
Men alle versjonene er ekte,
Skyggelagt, skiftende,
Myk og uknuselig.
Og jeg lærer å eksistere
I mørket i mellomrommet